Kolvereid, her kommer æ!

 Er på besøk på Kolvereid. Besøker Samboer, og ser meg litt omkring i den kommunen der jeg skal sette bo. Jeg er kjempespent!  Kommer jeg til å like Nærøysund?  Fins det noen jobb til meg? Hvor har jeg lyst til å bo? Hjelp! 

Siden jeg aldri har vært i Nærøysund kommune før, så er det mye som må sees på kort tid.  Det kjennes nesten  litt som å reise til syden for første gang. Du vet, når du har bestilt en reise uten å ha sjekket noe som helst på forhånd? Du vet hvor du skal, men ingenting mer? Det kan bli fantastisk, og det kan bli ræva. Og alle nyanser der i mellom. Men du er innstilt på at dette skal bli beste tida ever!  Du skal se fine ting, treffe kule folk, og  bare være tilstede i øyeblikket. 

Litt sånn håper jeg at denne turen skal bli. 

Jeg har sett litt av områdene rundt Kolvereid og Rørvik. Veldig vakkert, frodig og variert. Har vært på Leka,og drukket kaffe med fine folk i Gutvik. So far so good. 

Hva tenker jeg så langt da? 

1:Mye trær. Store trær! Tett i tett!Der jeg kommer fra,er alle trærne inni hager stort sett. Plantet av omsorgsfulle hageeiere, vannet og passet til de er blitt store tamtrær. Her vokser de vilt. Litt overveldende for en liten skrott som er vant til vidde og stein. Jeg kan fort bli mørkeredd om jeg må bo midt i tjukkskogen....

2:Åkre. Det er enger og jorder og kuer overalt. Maten kommer tydeligvis herfra. Ihvertfall biff. 

3: Elg! På to dager har jeg sett ørten elger. Hodt og vel er jeg vant til rein overalt, men rein er relativt små.Elgen er diger! Og overalt! Også inni tidligere nevnte skoger! Har ikke sett elg i dag, men klokka er bare 12... 

4: Bringebær! Det vokser overalt. Helt vilt. kommer til å ete meg fordervet på bringebær! Det i seg selv er en god grunn til å bli her! 

I grunn er det ikke så mye man rekker over på to dager, men Nærøysund har ihvertfall vist seg fra en solrik og vennlig side. Og jeg tror det er mulig å bli lykkelig her. 

Denne gangen skal jeg hjem igjen. Men på et tidspunkt kommer jeg til å ha henger med ting i, hund i bur, og ingen vei tilbake. 

Det virker litt mindre skummelt nå. 

Gamle minner og esken med diverse,

Jeg er i gang med å pakke ned det gamle livet mitt.  Det medfører en fullstendig gjennomgang av skuffer og skap. Skuffer og skap der innholdet har vært urørt av menneskehender Gud vet hvor lenge. 

Det befinner seg også et univers av minner gjemt i alle disse tingene. Som et armbånd fra et tempel i Thailand. Et bursdagskort fra 40-årsdagen. En akkreditering fra en festival, en pen stein plukket på en strand en gang. Masse småting, som representerer et liv levd, glade dager, latter og sorg. 

Mange av disse gjenstandene gikk i søpla. Fordi de er verdiløse. Minnene de representerer finnes jo der. Inni meg, og de kan då følge med inn i det nye livet.  Tingene ville uansett havnet i en eske merket med «diverse småskrammel», og esken ville havnet innerst i en bod. Der ville den blitt stående, urørt av menneskehender, atter en gang. 

Men nå er tingene vekk. 

Minnene derimot, de er friske og klare. De kan bli med til Trøndelag. 

Trine blir trønder! Beslutningen er tatt.

Noen ganger må livet utfordres. Noen ganger blir man tvungen til å endre oppgåtte mønster, faste overbevisninger, og planer for framtida.  

Når samboer plutselig lander selve drømmejobben, og den befinner seg halve landet unna. Hva da?  

Da må ting bestemmes.  Og det er bestemt at Trine blir Trønder. 

Det er ikke uten vemod, skrekk og fryd, at livet skal endres radikalt.  Jeg har alltid trodd at jeg skulle bli i Hammerfest resten av livet. Men det er forsåvidt ingen som har bedt meg tenke annerledes før.  Så da har jeg ikke gjort det. Men nå ble jeg nødt. Og det er vel sånn at et hjem består av de folka som bor der? Og at alt annet bare er bygninger? Er det ikke? 

Det fantes alternativer til å bli trønder. 

-Kvitte meg med samboer og la han bli trønder på egen hånd.

-Langdistanseforhold til kr 7500,- pr. besøk.

Ingen av disse framstår som spesielt attraktive. Så da blir det flytting. Og det blir flytting plutselig! 

Jeg kjenner vel på litt skrekk og angst ved tanken på å dra et sted langt vekk, der jeg ikke kjenner en kjeft, og aldri har satt mine bein.  Samboer påstår det er bra folk der, og at det er fint og flott. Og det må jeg vel tro ham på, for han har bodd i området før. Dessuten er han flink med folk, og lyver ikke.   

Men jeg skal flytte hele livet mitt dit. Forlate alt jeg kjenner til, og alle jeg er glad i. Og det kjennes ærlig talt litt overveldende. Jeg er tross alt lett middelaldrende, vant til å ha ting på en spesiell måte, og vant til livet mitt sånn som det har vært til nå. 

Vårt felles hus er solgt. Og prosessen med å leie ut mitt hus er i gang.  Jeg rydder bort det gamle livet mitt, sånn at det blir plass til et nytt. 

Jeg er litt usikker på om jeg er helt klar for Trøndelag.  Men i grunn mer usikker på om Trøndelag er klar for meg?