Trine blir trønder! Beslutningen er tatt.

Noen ganger må livet utfordres. Noen ganger blir man tvungen til å endre oppgåtte mønster, faste overbevisninger, og planer for framtida.  

Når samboer plutselig lander selve drømmejobben, og den befinner seg halve landet unna. Hva da?  

Da må ting bestemmes.  Og det er bestemt at Trine blir Trønder. 

Det er ikke uten vemod, skrekk og fryd, at livet skal endres radikalt.  Jeg har alltid trodd at jeg skulle bli i Hammerfest resten av livet. Men det er forsåvidt ingen som har bedt meg tenke annerledes før.  Så da har jeg ikke gjort det. Men nå ble jeg nødt. Og det er vel sånn at et hjem består av de folka som bor der? Og at alt annet bare er bygninger? Er det ikke? 

Det fantes alternativer til å bli trønder. 

-Kvitte meg med samboer og la han bli trønder på egen hånd.

-Langdistanseforhold til kr 7500,- pr. besøk.

Ingen av disse framstår som spesielt attraktive. Så da blir det flytting. Og det blir flytting plutselig! 

Jeg kjenner vel på litt skrekk og angst ved tanken på å dra et sted langt vekk, der jeg ikke kjenner en kjeft, og aldri har satt mine bein.  Samboer påstår det er bra folk der, og at det er fint og flott. Og det må jeg vel tro ham på, for han har bodd i området før. Dessuten er han flink med folk, og lyver ikke.   

Men jeg skal flytte hele livet mitt dit. Forlate alt jeg kjenner til, og alle jeg er glad i. Og det kjennes ærlig talt litt overveldende. Jeg er tross alt lett middelaldrende, vant til å ha ting på en spesiell måte, og vant til livet mitt sånn som det har vært til nå. 

Vårt felles hus er solgt. Og prosessen med å leie ut mitt hus er i gang.  Jeg rydder bort det gamle livet mitt, sånn at det blir plass til et nytt. 

Jeg er litt usikker på om jeg er helt klar for Trøndelag.  Men i grunn mer usikker på om Trøndelag er klar for meg?